Andersen begravelsesbyrå
Andersen Begravelsesbyrå
  • Andersen Begravelse AS
  • Andersen Begravelse AS

Når noen dør

Når døden nærmer seg og etter dødsfallet.

Ritualer ved dødsleie

Dødsleie er innenfor de aller fleste tradisjoner forbundet med fellesskap. Venner og familie samles rundt den døende. Praksisen med tildeling av enerom ved dødsleie, danner for de fleste en tilfredsstillende ramme rundt slike samlinger. Samtlige tros- og livssynssamfunn i Norge tilbyr rituelle tjenester i forbindelse med dødsleie. Ritualer ved dødsleie kan være sorgsamtaler, resitering av trosbekjennelsen (muslimer, jøder), skrifting (katolikker og ortodokse), høytlesning av hellige tekster (buddhister, katolikker, ortodokse og protestanter, hinduer, bahai, sikher), nattverd (katolikker, ortodokse og protestanter), den siste olje (ortodokse, katolikker), bruk av røkelser (buddhister, hinduer). Felles bønn og bruk av levende lys går igjen på tvers av livssyns tilhørighet.

Vask av den døde

De fleste tros- og livssynssamfunn er fornøyd med at profesjonelle utfører stell av den døde. Unntaket er jødene og muslimene som ønsker at trosfeller gjør dette. Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo har et eget begravelsesselskap som steller avdøde. Ifølge islam er rituell vask av avdøde trosfellesskapets plikt, der kvinner skal vaske kvinner og menn vasker menn og selve vasken skal følge fastsatte rituelle regler. De som er ansvarlige for vasken vil så svøpe liket og løfte det over i en kiste. Også sikhene og hinduene ønsker at lik stellet gjøres av samme kjønn som avdøde (selv om de bruker sykehuspersonell). Flere trosretninger ønsker at avdøde skal svøpes i et stort klede, noe begravelsesbyråene er behjelpelige med. Blant sikhene utgjør selve svøpingen et eget ritual, der resitering av tekster står sentralt.

Vi har valgt, i tillegg til kristendommen, å forholde oss til de religionene og trosretningene som er mest vanlig i Norge. Innenfor disse forskjellige kategoriene finner du hvilke tanker de gjør seg om døden og hvilken praksis de har rundt selve dødsfallet.

Den katolske kirke

Katolikkene mener at Jesus gjorde opp for menneskenes syndefall da han døde på korset. Derfor er evig liv tilgjengelig for alle som tror. De mener også at mennesket optimalt sett skal død aktivt, slik som Jesus gjorde, og ikke passivt slik som dyrene. Etter døden blir vi stilt for Guds domstol og alle som tror på ham og ønsker syndenes forlatelse, skal få det. På denne måten blir man bevisst det livet man har levd og får muligheten til å velge det evige liv.
De ser ikke på helvete som en straff fra gud, mer som et sted hvor alle de som ikke tror på ham, havner. De mener ikke at dette er helt naturlig siden ikke Gud kan tvinge noen inn i himmelen som ikke vil eller tror på dens eksistens.
Mange katolikker har tro på at man må gjennom purgatoriet (skjærsilden) før de kan komme inn i himmelen. Man tenker seg ikke lenger dette stedet med en skjærsild som et lite minihelvete, men mer som et renselsessted hvor man, med hjelp av Kristus, kvitter seg med all den negative energien man har skaffet seg i jordlivet. Den energien kan blant annet komme av egoisme og selvdyrkelse. For selv om man tror på frelse, er det få mennesker (om noen) som lever et helt syndefritt liv i følge den katolske tro.
Himmelen blir sett på som en verden hvor Gud er helt synlig for oss, og ikke bare glimtvis som han er for oss nå under det jordlige liv. Det er vanskelig å beskrive himmelen nærmere, men den katolske kirken refererer til disse skriftstedene: Matt 22,2-14 ; Matt 8,11 ; Åp 21,1 ff. Når Kristus kommer tilbake skal alle døde gjøres levende igjen og vi får en ny himmel og en ny jord i evig skjønnhet og glede.
Katolikkene har opprinnelig en innstilling til at man ikke kan kremere de døde, men dette er en oppfatning som er i ferd med å forandre seg. Derfor er det stadig flere katolikker i Norge som velger kremasjon. Før døden inntreffer er det vanlig for en katolikk å be om å få snakke med en prest. I dette møtet skriftes det, slik at den døende kan møte dødsriket med syndenes forlatelse. I tillegg mottar den døende nattverdens sakrament, sykesalving og velsignelse. For noen innvandrergrupper er det vanlig å holde likvake når noen dør. Det vil si at den døde ligger i kapellet eller liknende visningssted slik at de pårørende får tatt farvel før begravelsen.
Ellers er det ikke store forskjeller mellom katolske begravelser og protestantiske. Den avdøde svøpes og legges i en vanlig kiste. Leser man dødsannonsene i avisen kan man derimot kjenne igjen et katolsk dødsfall ved overskriften RIP (lat. Requiescat in pace) som betyr "Måtte han/hun få hvile i fred". Det er hender også at det holdes en rekviemsmesse på begravelsesdagen og da forretter presten fra menighetskirken. Ellers foregår katolske begravelser og bisettelser i protestantiske kirker. Det er mer vanlig blant den katolske kirke og den ortodokse kirke med åpen kiste enn det er i den protestantiske kirken.
Det finnes få katolske kirkegårder i Norge, og det er dermed mest vanlig å begraves i en vanlig kirkegård. Ellers finnes det i denne trosretningen, som i alle andre, nasjonale skikker fra foreskjellige innvandrergrupper som også praktiseres i Norge.

Den ortodokse kirke

I den ortodokse tro blir kirken sett på som Kristi legeme og Guds rike. Her virker Den Hellige Ånd, som gjennom de syv hellige mysterier, tilbyr mennesket å være en del av Guds rike. Det er viktig å tilbe Gud og ha kjærlighet for hele skaperverket. Med aktiv og konkret innsats for menigheten og Gud, kan man sikre seg frelse både i dette livet og etterpå. Frelse er en gudommeliggjøring av menneskelivet.
Synet på livet etter døden er veldig likt det jeg tidligere har skrevet om katolisismen. Med utgangspunkt i Jesus Kristus død og oppstandelse, tror også de ortodokse på et liv etter døden i en slags himmel. Det er jo tross alt den samme Skriften som disse trosretningene bygger på.
I denne trosretningen er det mange tradisjoner. De tar prinsipielt avstand fra kremasjon, og dette skjer da svært sjelden.
Den døende kaller gjerne på presten for å skrifte og motta syndenes forlatelse. Det lages til et alter i sykerommet, med bibel, kors, ikoner og lys. Etter at den døende har snakket med presten alene, kan de pårørende komme inn og delta i nattverden og sykesalvingen.
Etter døden kles den avdøde i nye klær og sko og legges ned i en vanlig kiste. Ved ortodoks begravelse er det veldig vanlig med åpen kiste, ofte overfylt med blomster. Det foretrekkes at Den ortodokse kirke forretter gravferdsgudstjenesten, men det er også mulig å benytte Den norske kirkes kapeller og kirker. I forhold til de ortodokses sterke tradisjoner tilbake til Jesus oppstandelse, bør den avdøde helst begraves på den tredje dagen etter dødsfallet. Alle pårørende i begravelsen står med tente vokslys, mens presten forretter sin forbønn for den avdøde. Gravferdsseremonien i den ortodokse kirke forrettes av presten ledsaget av noen sangere. Det er ikke vanlig f.eks. at de pårørende er med og synger sanger, slik man kjenner fra den protestantiske tradisjon, men det kan la seg gjøre dersom man avtaler dette spesielt. Etter ca. en time med seremonier i kirken, går de sørgende i prosesjon til graven. Her er jordpåkastelse vanlig.
Presten er alltid med på minnesamværet etterpå, og det blir bedt både for den avdøde og for de pårørende. Det holdes minnegudstjenester både den tredje, niende og førtiende dagen, samt året etter dødsdagen.

Den evangelisk-lutherske kirke

Som de andre retningene innenfor kristendommen, tror protestanter på et liv etter døden, skapt av den hellige treenighet. Etter at Jesus døde på livet er det mulighet for frelse og evig liv for alle dem som tror på ham. Det er få forskjeller mellom de protestantiskes tro på døden og de andre trosretningene innen kristendommen. den største forskjellen er kanskje at ikke de protestantiske lenger tror på noe purgatorium, men tror at frelsen kommer til alle. Siden dette er en trosretning som er mindre konservativ enn de to andre, finnes det selvsagt kristne som tror på reinkarnasjon. Vanligs er derimot forestillingen om en himmel, og at Jesus en dag skal stige ned til jorden for å dømme levende og døde.
Omtrent 95 % av Norges befolkning begraves eller bisettes i regi av Den norske kirke. Normalt sett skal den avdøde gravlegges innen 8 dager etter dødsfallet. I Norge oppholder de fleste døende seg på helseinstitusjoner som sykehus eller sykehjem. Gjennom institusjonen er det alltid tilgang på prest, enten om det er prest ansatt på institusjonen eller om det påkalles av de ansatte. Det er veldig individuelt hvilke tjeneste den døende ønsker utført av prest, men det kan dreie seg om både bibellesning, bønn, nattverd og i enkelte tilfeller både skrifte og dåp.
Det er personalet som utfører stell av den avdøde dersom døden skjer på en institusjon. Ellers er det begravelsesagenten. Ved dødsfall innen den evangelisk-lutherske trosretning er det lov å obdusere dersom ikke pårørende eller den avdøde selv har uttalt seg mot det. Balsamering er ikke vanlig i Norge. Den avdøde svøpes i en hvit skjorte og legges med pute og teppe i kisten. Såfremt det er mulig foldes hendene på brystet. Det er mulig å holde likskue hvor pårørende får sjansen til å ta farvel med den avdøde i enerom. Dette utføres enten på helseinstitusjonen eller i regi av begravelsesagenten. Før i tiden var dette veldig vanlig, men nåtidens institusjonalisering av døden har gjort at spesielt i store byer blir dette mindre og mindre vanlig.
I denne trosretningen er det like vanlig med kremasjon som med begravelse. Det avhenger ofte av stedets muligheter og årstid, men det er ingen motstand mot noen av skikkene. Det er vanlig at kirken pyntes med blomster og kranser, og dersom de pårørende tillater det, er det mulig for både venner og kollegaer og si noen ord om den avdøde i seremonien. De pårørende velger musikk og salmer, men det må godkjennes av presten og organisten. Seremonien består at både minnetale, skriftlesing og "Fader Vår". I tillegg er det jordpåkastelse, enten ved graven eller i krematoriet.

Buddhismen

Døden er et sentralt tema i Buddhismen. De troende mener, som Buddha, at sjelen vår blir gjenfødt. Dette er ikke det samme som vi kaller sjelevandring, men et kretsløp hvor en person kan bli født betinget av sinnet til den personen som døde. Det er altså ikke slik at det er den samme personen som går fra inkarnasjon til inkarnasjon, slik man tror i andre religioner. Det siste øyeblikket i dette livet avgjør det første øyeblikket i det neste, litt på samme måte som man opplever tiden mens man lever; det som skjer i neste øyeblikk er avhengig av hva som skjer i dette. Det er 5 forskjellige plan, i følge Buddha, man kan gjenfødes til: Helvetesvesen, dyr, sulten avdød ånd, menneske og Gud. Hvilket plan man gjenfødes på er avhengig av hvordan man skikker seg i det nåværende.
Målet for en buddhist er å hoppe av denne stadige reisen fra øyeblikk til øyeblikk og fra liv til liv. Når sinnet til en opplyst person har nådd fullkommenhet, slutter denne runddansen av fødsel, død og gjenfødsel, og personen oppnår nirvana. Nirvana kan best forklares som en betingelsesløs og varig fred.
Buddhistene anser dødsøyeblikket som veldig viktig. Det bør helst være så stille og fredfullt som mulig og den døde må dø med sinnsro og ved sine fulle fem. Derfor unngår man sterke medikamenter når det går mot slutten. Noen ønsker kanskje at det skal være en buddhist-munk tilstede, andre dekorerer gjerne stedet det døende ligger med blomster, bilder av Buddha og røkelse.
Det er generelt sett få buddhistiske tradisjoner rundt dødsfall som praktiseres her i Norge. Den avdøde kan både kremeres og begraves, sykehuspersonell eller liknende kan godt stelle den avdøde og seremonien finner sted i ordinære gravkapeller. Er det en munk eller nonne som dør, er det derimot litt strengere. De bør ikke stelles eller svøpes av det motsatte kjønn. De svøpes gjerne i ordensdrakten sin og fingre og tær bindes sammen. Buddhister med røtter til et annet land har ofte med seg noen tradisjoner og kan blant annet ønske å være tilstede ved ovnen under kremasjon. Buddhister som gravlegges må legges slik at hodet vender mot vest.
Seremonien holdes av en buddhistisk munk eller nonne og foregår ofte på pali, en av buddhismens viktigste språk. Under seremonien er det også egne tradisjoner for en buddhist. Dette omfatter blant annet stenking med vievann, sutra-resitasjon, bekjennelse, lovprisning og bønn. Brenning av avdødes eiendeler forkommer.
En uke etter dødsfallet holdes det første minnesamværet. Det andre holdes 100 dager etter og det tredje 1 år etter dødsfallet.

Hinduismen

Hinduismen har en klar oppfatning av sjelevandring og konsekvenser av de handlingene man utfører. Med handling menes her både gjerning, ord og handling. Det er et klart hierarki i naturen hvor sjelen kan gjenfødes både som menneske, dyr eller plante. Målet med disse gjenfødslene er at sjelen skal frigjøres fra sitt fengsel, kroppen, og bli en del av verdensaltet. En hindu vil derfor leve livet så godt og sunt som mulig for å oppnå å bli født på et høyere steg i utviklingen neste gang.
Alle hinduer kremeres når de dør, helst innen 24 timer. De mener at dette er den enkleste og raskeste måte for sjelen å forlate kroppen på. Det er ikke vanlig at de velger å kremeres her i Norge - stort sett sendes de ut av landet. Det optimale er å bli brent ved den hellige elven i India, Ganges. Den døende er ofte omkretset av slekt og venner. Dette er fordi det er mange ritualer forbundet med å ta farvel med den døende. Det er tradisjonelt sett den eldste sønnen eller broren som holder denne seremonien hvor det blant annet leses fra Bhagavadgita. Stell av den avdøde kan godt foretas av helsepersonell eller begravelsesbyrå, men det er viktig at den avdøde ligger vendt mot vendt mot øst (soloppgangen) med bena vendt mot sør. Når den avdøde skal svøpes, derimot, foretrekker de pårørende å gjøre det selv. Det er uansett viktig at det er en person av samme kjønn. Den avdøde legges i en nøytral kiste med "OM" skrevet på svøpet. Det er ingen seremoni forut for kremasjonen, men den eldste sønnen eller broren ønsker gjerne å lede kremeringen, til og med å tenne ovnen. Etter kremasjonen er det vanlig å møtes i et hindutempel eller avdødes hjem hvor det holdes lovprisninger og tekstlesning fra de hinduistiske skriftene. Hinduene ønsker at asken skal spres i vann og derfor er det mange som sender urnen til Ganges i India istedenfor å sette den ned i jorda her i Norge.
Det er en sørgeperiode på 13 dager som avsluttes med en stor middag. Det er ikke lov å holde familiefester som bryllup og liknende før det er gått 6 måneder.

Islam

Muslimene tror at døden er en overgang til en ny tilstand og en ny form for liv. Når solen slukker skal dommens dag komme. Da vekkes alle døde til live igjen og dømmes etter hvordan de har levd. På grunn av denne troen, er det viktig for en muslim å leve så rettskaffent som mulig. Det er også viktig at det siste en troende muslim hører og tenker på i livet er Gud.
En døende muslim har ingen religiøse plikter, som bønn og faste, fordi han/hun ikke lenger har muligheten til å gjøre bot og bedring på det livet som snart er over. Døden inntreffer når dødsengelen sendt fra Gud (Allah) tar sjelen ut av kroppen og bringer den opp til en annen verden. Det er derfor ikke vanlig i islam at en døende koples til respirator eller annen medisinsk behandling. Muslimene har full tillit til at det er Allah som råder over menneskelivet og dermed også Allah som ender livet.
Ved naturlig død skal den døde begraves innen 24 timer etter døden har inntruffet. Etter ulykker, drap eller liknende, er det derimot krevd at man venter i 3 døgn for å være sikker på at vedkommendes sjel virkelig har blitt hentet av dødsengelen. Dette er fordi muslimene tror at sjelen forlater kroppen i det øyeblikket den døende tar sitt siste åndedrag, og uten vitner er det vanskelig å vite om dette har skjedd. Vanligvis foretrekker muslimer å få dø hjemme. Uansett er det vanlig at både slekt og venner kommer på besøk til den døende for å ta farvel. Det er viktig å forhindre Noen vil også ha besøk av en representant fra troen, f.eks. en imam. Den døende (eller en pårørende dersom den døende ikke klarer) fremsier trosbekjennelsen, "Det er ingen annen gud enn Allah, og Mohammed er hans profet" på dødsleie. Ideelt sett bør dette være de siste ordene på den døendes lepper.
Denne siste levetiden brukes til å rette opp uoverensstemmelser og opprette testamente.
En muslim skal ikke vise sin sorg utad fordi det signaliserer manglende tillit til Allahs vilje. Av denne årsak bærer de ikke sorte klær, sørgebånd eller liknende. Den totale sørgetiden, som innebærer kondolansebesøk og bønn, skal vare i maksimum 3 dager. Etter at døden har inntruffet skal den avdødes ansikt vendes mot Mekka og de pårørende ber på vegne av den døde.
Det første som skal gjøres etter at døden har inntrådt, er å lukke øynene til den avdøde.
Deretter skal underkjeven bindes opp og hele kroppen dekkes av et rent klede før den rituelle
vaskingen tar til. Etterpå skal den avdøde vaskes og stelles, noe som er en plikt i det muslimske samfunnet, men vanligvis utføres av de pårørende selv. Med unntak av gifte, som kan stelle sin ektefelle, er det vanlig at menn steller menn og kvinner steller kvinner. Selve stellet er svært seremonielt, ofte ved bruk av røkelse, og tar en halv dag.
Den avdøde svøpes i hvit bomull, menn i tre lag og kvinner i fem, og legges i kisten. I muslimske land brukes det sjelden kiste, men det er nødvendig i Norge på grunn av jordsmonnet. Den avdøde ligger på høyre side med armene langs kroppen. Det er forbudt for muslimer og kremeres. Muslimer fra Pakistan foretrekker vanligvis å frakte kisten til hjemlandet for å begraves der, men det er også mulig å gravlegges på norske gravlunder. I muslimske land er det ikke vanlig å holde begravelser inne i moskeene, men i Norge er det nødvendig som en nødløsning, både på grunn av mangel på andre lokaler og klimaet.
Gravferdsseremonien kan foregå både i friluft, i hjemmet, ved graven, eller som i Norge, i moskeen. Seremonien kan enten ledes av en representant for de pårørende eller en religiøs leder. Selve bønnen er, som resten av seremoniene rundt dødsfall veldig seremoniell og regelbunden. Den inneholder blant annet fire lovprisninger av Allahs storhet. Etter seremonien bæres kisten til graven, noe som også er en religiøs plikt å delta i. Det er normalt bare menn som følger kisten til graven. Kisten må plasseres slik at den avdøde ligger med hodet mot Mekka.

Jødedommen

Jødedommen er en monoteistisk religion, og de har derfor ingen tro på at det eksisterer en djevel, ei heller at det finnes et helvete. Det er Gud som råder over alt, og det er derfor veldig viktig for en jøde å ha et godt forhold til Gud. Jødisk tro er jo som kjent ikke bare en tro, men en levemåte. Jødene har stor tro på gjenoppstandelsen, og døden er derfor ingen direkte avslutning. Mennesket består av både kropp og sjel, og mens kroppen dør, vender sjelen tilbake til evig liv. Den jødiske sjelen består igjen av tre deler; sinn, sjel og ånd. Sinnet forblir nede på jorden ved graven, der det kan motta straff for eventuelle synder. Den sjelelige delen kommer til Paradisets Hage, hvor alle sjelene samles. Der kan den helliggjøre og rense seg. Dette livet blir dermed bare starten på tilværelsen, og er ikke endelig i seg selv.
Når døden nærmer seg og etter dødsfallet
Når døden nærmer seg, skal en jøde bekjenne sine synder hvis han er i stand til det. Den
jødiske troserklæringen, shema, ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal
elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.” (5 Mos 6:4-
5) skal fremsies. Enten av den døende eller en av de tilstedeværende ved dødsleiet. Ingen
form for aktiv eller passiv dødshjelp er tillatt.
Før avdøde kommer i jorden, er liket urent. Rituell renselse er nødvendig for at sjelen skal
være ren når den møter sin guddommelige skaper. Den rituelle renselsen, tohorah, kan
utføres av familie eller medlemmer av begravelsesselskapet, Chevra Kadisha. Den kan
foregå i kapellet eller på institusjon hvis døden inntrer der. Menn vaskes av menn og
kvinner av kvinner. Etter at den døde er vasket, blir både menn og kvinner svøpt i
tachrichim som er en enkel, hvit drakt som består av hodeplagg, skjorte, bukse, sko, frakk
og belte. Menn svøpes også i sine egne bønnesjal, tallit. Når den døde har gjennomgått den
rituelle vaskingen og svøpingen, skal han legges i kiste.
Selv etter at liket er erklært renset, tohor, vil enhver som kommer i kontakt med det være
uren. Det er viktig at alle vasker hendene både etter å ha vært i direkte berøring med den
døde og før de forlater gravstedet.
I kisten legges det en pose med jord fra Israel. Det er ikke tillatt med kremasjon innen jødedommen og begravelsen skal foregå så fort som mulig etter døden inntreffer. Dette henger sammen med at kroppen skal vende tilbake til den jorden den kommer fra. Det forrettes heller ikke gravferder på sabbaten eller jødiske helligdager.
Seremonien på gravferdsdagen er todelt, både i kapellet og ved graven. Alle som kommer i en jødisk begravelse må gå med sorte klær og hodeplagg. I kapellet holdes det minnetale over den avdøde og ved graven deltar de nærmeste pårørende i Kadisch-bønnen. Før gravplassen forlates skal de sørgende vaske hendene.
I den første sørgeperioden, schiva-uken, samles de pårørende i hjemmet og fremsier Kadisch-bønnen for den avdøde hver dag. Dersom det er en ektefelle som dør, er sørgeperioden på 30 dager, men dersom det er barn, søsken eller foreldre som dør, markeres dødsfallet også et år etterpå.

Jehovas vitne

Jehovas vitner har ingen tro på treenighetslæren og har heller ingen trosbekjennelse. De mener at det bare finnes en allmektig Gud, og det er Jehova. Jesus er identisk med engelen Mikael og kan sees på som Guds første skapning. Den Hellige Ånd sees på som en upersonlig kraft. I motsetning til mange kristne, tror de ikke at mennesket har en udødelig sjel. Når mennesket dør, dør også sjelen. Fordi de ser på sjelen som en del av mennesket kan man også si at den døde er uten bevissthet. Det er derimot et håp om oppstandelse dersom man har vært from mens man levde. Det refereres blant annet til historien om Jesus og Lasarus' oppstandelse (Johannes 11: 11-44). Døden blir derfor en slags bevisstløs søvn inntil oppstandelsen. De som har vært onde mennesker mens de har levd derimot, har ingen sjanse på oppstandelse men blir evig tilintetgjort. Jehovas vitner tror på et fremtidig himmels rike hvor Kristus og 144 000 utvalgte skal sitte. Alle andre troende vil få leve evig liv på jorden. Det er dermed ekstremt viktig for en Jehovas vitne å leve et liv etter Bibelen og dermed Guds (Jehovas) vilje.
Det er ingen seremonier før eller etter dødsfallet, men det legges stor vekt på de pårørendes omsorg for syke og døende. Det er begravelsesbyråene som assisterer ved gravferd. Den avdøde blir svøpt og lagt i en nøytral kiste, uten kors. Det legges stor vekt på at korset ikke skal benyttes i noen forstand, verken i kapellet, på salmehefte eller noe annet sted. Istedenfor er det mye bruk av blomster som dekorasjon. Selve gravferdsseremonien ledes av et medlem av menigheten og kan foregå både på gravlundskapell og i krematorium, bare ikke i kirken. Det er mye musikk og sang i seremonien, bønn og taler. Det er også mulig å holde seremonien uten av kisten er tilstede dersom dette er eneste måten å unngå kirkerommet på. Innen denne trosretningen forekommer det både begravelse og kremasjon, alt ettersom hva som er gjennomførbart og lokal skikk.
Det er ikke vanlig at det er seremoni eller jordpåkastelse i forbindelse med gravferd eller urnenedsettelse. Både begravelsesagenten, ansatte på gravplassen eller en representant fra menigheten kan sørge for gravleggingen. Det er heller ikke vanlig med noe minnesamvær etter gravferdsseremonien.

Human-Etisk Forbund

En humanetiker kan være både ateist, agnostiker, deist, panteist osv. Derfor er det ingen egen tro omkring døden. Dette blir da et individuelt spørsmål.
En humanetiker vil følge det systemet som er på et sykehus eller sykehjem. Dette er en såpass individuell trosretning, at det er ingen unison oppfatning av praksis ved dødsfall. Helsepersonell eller begravelsesagenten vil stelle den avdøde. Deretter svøpes den i hvit skjorte og legges i en nøytral kiste med pute og laken. Det er muligheter for å ta farvel med den døde gjennom sykehusets eller begravelsesbyråets likskue.
En humanetiker kan både kremeres og begraves. Det er muligheter for å benytte seg av gravkapell, men av respekt for de kristne, ønsker de aldri å benytte seg av kirkehuset. Gravferden ledes ikke av noen prest, men ofte av begravelsesagenten, representant fra Human-Etisk forbund, eller av de pårørende selv. Det er ingen fastsatt rituell seremoni rundt gravferden, men de pårørende velger musikk og holder taler etter hva den avdøde ville ha ønsket.